Historie
Nes og Helgøya ligger vakkert til Midt i Mjøsa. Når vi her sier Nes, sikter vi til gamle Nes kommune og dens geografiske avgrensing. Rikt jordsmonn og solrike lier gjorde at folk fant veien hit allerede i steinalderen.
   
Gamle Nes kommune besto av Neshalvøya fra Solbergåsen og Liberget i nordvest, til Helgøya med Hovinsholmen i sør. Ellers avgrenses Nes av Norges største innsjø, Mjøsa. Nes ble en del av storkommunen Ringsaker i 1964. På Nes bor det i dag om lag 3500 mennesker. 

Allerede i yngre steinalder bodde det folk på Nes og Helgøya. Menneskene var samlere og jegere, og flyttet seg etter hvor det var gode jaktmuligheter, fiske og rik grøde.

I bronsealderen, fra år 1800 f.Kr, begynte menneskene å dyrke jorda. Samtidig som de fortsatte å jakte og fiske, fikk de husdyr og ble bofaste, og det ble større forskjell på folk. Det bodde i denne perioden folk i mange av solliene ned mot fjorden. De rikeste på Nes kan ha bodd i hellinga ned mot Nessundet, ved Ullinshov. Mektige nesninger ble lagt i gravrøyser med god utsikt, og vi har tre slike ute på Hornsodden på Helgøya. Skålgropsteiner der bronsealdremenneskene ofret, finner vi også flere av her på bygda.

I eldre jernalder ble klimaet kaldere, og man måtte bygge bedre hus både til seg selv og dyrene.  Gardene var store, for jordstykkene var små og lå spredt der jorda var best. Disse gardene fikk usammensatte naturnavn. På Nes antas det at den eldste garden er By (betyr gard). Ullinshov (før kalt Vin), Horn, Eik, Sund, Hol og Aske er også slike navn. Flere garder ble etter hvert dyrket imellom de store gardene, og den som drev jorda ble nå kalt "buandi" - bonde. Nes-garder med sammensatte naturnavn og de som slutter på -heim, stammer fra eldre jernalder.

Tiden fra 350-550 e.Kr kaller vi folkevandringstiden. I denne tiden vet vi at de rikeste på Nes hadde kontakt med folk både rundt Oslofjorden og kanskje lengre ned i Europa. De hadde store skip, og kunne seile ned Mjøsa og helt til Oslofjorden. En kvinnegrav fra 400-tallet er funnet på Gaalaas, og den viste et av de rikeste funn fra denne tiden i Mjøsområdet. Fra Gaalaas til Trostberget, det høyeste punktet på Nes, ligger gravhaugene på rekke og rad. I denne tiden ble det bygget en bygdeborg på Trostberget. Herfra var det god utsikt over nabobygdene og noe plass til å søke ly for folk og husdyr.

I vikingtida økte befolkningen kraftig. Rundt år 1000 kan vi regne med om lag 50 garder på Nes. Liberget og Eikstoppen var åsteder for vardebrenning, en varslingsmetode som holdt seg helt fram til slutten av 1700-tallet.

I førkristen tid ser vi at de norrøne gudene er dyrket på Nes. Gardsnavn som Hovie og Hovinsholm bl.a. kan tyde på det. På Ullinshov har de nok ofret til guden Ull (Ullin), på Baldishol til Balder og på Torsberget til Tor.
Med kristendommen kom kirkene, og bygda ble delt i 4 sogn, Ullinshov, Berg, Steinarhof (Sterud) og Baldishol. Middelalderkirken på Nes var opprinnelig enskipet, og er fra omlag 1250.

På 1300-tallet fikk Nes lensmann, og eget rettersted for forbrytere lå midt mellom Stavsjø og Aske. Bygda ble delt i fire fjerdinger, Nord-, Midt- og Vestfjerdingen, i tillegg til Helgøya. Konge og kirke overtok stadig flere av gardene på bygda, og bøndene ble leilendinger. Først på 1700-tallet ble de igjen selveiere.

Svartedauen (1349) tok kanskje 1/3 av befolkningen på Nes, og mange garder ble liggende øde. På 1600-tallet var det befolkningsvekst, ødegardene ble ryddet og husmannsvesenet vokste fram. Det var harde tider for mange, og på 1800-tallet var utflyttingen stor, både til byen og Amerika. I denne tiden vokste foreningene fram, både idealistiske og politiske, og et rikt foreningsliv preger fortsatt bygda vår.

I 1837 kom formannskapslovene som ga både bygd og by rett til å styre seg selv. Kommunen Nes vokste fram, etter hvert med bl.a. veier, post, fastskole, kirker, fattig- og skattevesen, og også en egen sparebank på bygda. Kommunelokalet Tingnes sto ferdig i 1892.

Vi fikk virksomhet tuftet på landbruket i bygda; meierier, teglverk, kalkverk, brennerier, møller, sagbruk og frørenseri. Ellers var guttehjemmet Toftes gave lokalisert på Sund fra 1870-åra, og ble hjem for psykisk utviklingshemmede fra midt på 1900-tallet.

Vi har rester av offentlige brygger mange steder langs Neslandet. Til alle tider har båttrafikken på Mjøsa vært viktig for nesningene, både til fiske, person- og varetransport. Helt til 1980-tallet var Nes og Mjøsferja et viktig knutepunkt på Østlandet i ferdselen mellom øst og vest. I 1957 ble Nessundet bru bygget mellom Øya og Nes, og knyttet øyinger og nesninger tettere sammen.

1.1.1964 gikk Nes inn i storkommunen Ringsaker. Mye er også endret siden den gang. 

Næringslivet på Nes er stadig i endring. Vi er likevel fortsatt primært ei jordbruksbygd, med gode forhold for korn, grønnsaker,  frukt- og bærproduksjon. Rundt oss er nærbutikkene nedlagt, Mjøsferja har kjørt sin siste tur, grendeskolene legges ned, og posten er i butikk. En ny barneskole for hele bygda sto ferdig i 2008, og erstattet 5 grendeskoler på Nes og Helgøya. Mange må ut av bygda for å arbeide, mens teknologiske nyvinninger gjør det mulig å jobbe fra Nes innen mange bransjer. Nesningene får mer fritid og strukturene endres. Mjøsa brukes mer til rekreasjon enn til næring. Møteplassene flyttes. Men foreningslivet er fortsatt rikt, og i kulturhuset i Tingnes, på Sund båthavn, nyskolen eller i den nye idrettshallen i Stavsjø vil bygdefolket fortsette å samles.  


Design: M8Design - Utvikling: Scootr